Följ oss på:
Nordisk-katolska kyrkan - Vår Frälsares församling - höstkonferens i Gran, den 24 oktober 2015

Kristen i arbetslivet

Kristen i Arbeidslivet – det kan gjelde deg neste gang.
Foredrag i forbindelse med panelsamtale 24.10.2015 på Den Nordisk-katolska kyrkans stevne på Granavolden, av diakon og advokat Erik Matias Parmer.
Tanken bak panelsamtalen var at man som kristen over tid har fått en stadig snevrere adgang til å ta med sin kristne tro i sitt arbeid. Årsaken er bl. a. en aggressiv sekularisme, som taler om toleranse, men den skal ikke gjelde for dem som tror på Gud.
Gjennom individualismen og materialismen er vi langsomt svekket, og gjennom likhetsideologien, hvor likestillingsloven har banet vei for at samkjønnede parforhold har fått vern som en grunnleggende menneskerett, har de kristne tilsynelatende mistet munn og mæle som et fellesskap, og vi står tilbake med enkelte få, isolerte og fragmenterte røster som er lette å slå ut som ”ekstremister”.

Det har utviklet seg en utbredt holdning i de vestlige samfunn om at troen på Jesus er en privatsak og at kristendom ikke hører til i det offentlige rom. Kristendom blir omtalt som foreldet eller at den til og med utgjør en farlig risiko for en sunn samfunnsutvikling. Mange mennesker som inntil for få år siden talte om familieverdier, kristendommen og familien som institusjon med mor og far som er gift, som samfunnets bærebjelker, er blitt lavmælte. De har latt seg lede eller presse til å tie i offentligheten eller å tilpasse sin utøvelse av sitt arbeid i samsvar med nye verdisett.

I Sverige blir jordmoren Ellinor Grimmark nektet arbeid ved sykehus fordi hun reserverer seg mot å delta ved abortinngrep. I forbindelse med Ellinor Grimmarks rettssak mot svenske myndigheter uttaler Aftonbladet: ”Låt oss vara tydliga nu, Ingen har tvingat en barnmorska eller en läkare att just bli barnmorska eller läkare, och vi kan inte ha et sjukvårdssystem der personal av privatmoraliska skäl nekar patienter vård.” Det kan ikke sies tydeligere at kristne som vil følge sin samvittighet, ikke er ønsket. Problemstillingen synes å ha aller størst aktualitet i offentlig sektor.

Denne utviklingen er i ferd med å bli et hinder for kristnes mulighet til å utføre arbeid i samsvar med sin samvittighet og med sin integritet i behold. Jeg vil komme med noen konkrete eksempler på situasjonen slik den er nå:

Sykepleieres adgang til å gi åndelig veiledning og omsorg for dem som er på sykehus, eller bor på alders- og sykehjem er begrenset (Nordmenn har tilsynelatende ikke et åndelig behov, eller man tør ikke og vil ikke ta opp slike spørsmål).

Helsepersonell pålegges å gi barn og ungdom en outrert seksualundervisning, bl.a. ved praktisk veiledning om bruk av kondom, utdeling av prevensjon på ungdomsskoler, (hvor elevene attpåtil er under seksuell lavalder) og på videregående skoler. Helsepersonell som er kristne ser ut til å tilpasse seg forventningene fra et sekulært helsedirektorat, uten å rope ut at de ikke aksepterer å bli brukt på en slik måte.

De privatpraktiserende leger gis bevilling av staten til å være fastleger og får sin mesteparten av sine inntekter gjennom tilskudd fra lønn fra staten, og er dermed i praksis kjøpt og betalt av det offentlige. Fastlegene pålegges å henvise til abort og å gi såkalt objektive råd om kvinnen bør be om abort eller ikke. Ved forespørsel må de også henvise til innsettelse av spiral. I de saker legen nekter dette, vil han miste sin bevilling og dermed sin inntekt, for – alle har rett til ”hjelp” -. Ut fra dagens krav fra sekulært hold om at mennesker skal ha rett til selv å bestemme om de skal ta sitt liv eller ikke, er det lett å se for seg at leger om ikke lang tid vil kunne bli pålagt å gi bistand til legeassistert selvmord, for alle har vel rett til ”hjelp”?

Lærere kan ikke ha en forkynnende form i sin undervisning.

Kristelig skolelag får ikke ha andakter på skolen i skoletiden.

Ansatte i NRK får ikke bruke kors når de er programledere.

Dommere i tingretten må som en del av sine oppgaver foreta vigsler av to av samme kjønn.

I den norske straffeloven av 2005 som ble satt i kraft 1.10.2015 er det tatt inn følgende bestemmelse om diskriminering: (Uthevingen er foretatt av undertegnede.)
”§ 186. Diskriminering
 Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion og livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

På samme måte straffes den som av en slik grunn nekter en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.”

Slik loven er formulert er den vel så mye et hinder for å la en kristen bevare sin integritet som å beskytte hans frihet til religionsutøvelse. I samsvar med loven kan

Huseiere som ervervsmessig leier ut boliger ikke nekte å leie ut til samlevende homofile.

Bakere kan i USA og kanskje i Norge bli dømt for ikke å bake en kake til et bryllup for to av samme kjønn.

Det er en risiko for at uttalelse av klassisk kristne standpunkter vil bli regnet som hatkriminalitet. Politikeren Mona Sahlin har ifølge Världen Idag i samme åndedrag omtalt terrorgruppen IS og jordmødre som reserverer seg mot abortinngrep som ”ekstreme religiøse utøvere”.

Litt om menneskerettighetene: 
FN:s menneskrettighetserklæring art 18 lyder slik:

”1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.” (Min utheving)

Menneskerettighetene gir i henhold til sin ordlyd et betydelig vern for kristne, men i praksis er vernet av de kristnes rettigheter nedvurdert til fordel for ”andres rettigheter og friheter” som det er gitt myndighetene rett til å prioritere i medhold av art. 18, 2. ledd.

Som eksempler på hvordan rettighetserklæringen praktiseres vil jeg referere til en dom Den Europeiske menneskerettighetsdomstol avsa 15.1.2013 i saker som fire kristne hadde anlagt mot Storbritannia vedrørende det de oppfattet som brudd på deres religions- og samvittighetsfrihet.

Klagerne, fru Eweida, fru Chaplin, fru Ladele og herr McFarlane, er alle praktiserende kristne. Fru Eweida, er ansatt i British Airways, fru Chaplin er geriatrisk sykepleier, fru Ladele er ansatt på fødselsregisteret og herr McFarlane er familierådgiver. De to første klagerne ble nektet å bære et kristent kors på arbeidsplassen. De to sistnevnte klagerne nektet å utføre visse av sine arbeidsoppgaver fordi de mente det ville innebære en aksept av homofile samlivsforhold.

Av de fire vant fru Eweida frem med sin klage. Domstolen la vekt på at det har verdi i et demokratisk samfunn at en person som har en sterk religiøs overbevisning, gis mulighet til å uttrykke sin tro overfor andre. Arbeidsgivers ønske om å profilere bedriften på best mulig måte var blitt tillagt for stor vekt av de nasjonale rettsinstansene. Korset som fru Eweida bar, var diskret og svekket ikke hennes fremtreden som en profesjonell arbeidstaker.

De tre andre nådde ikke frem. 
Fru Chaplin brukte kors som sykepleierske på en geriatrisk avdeling. Domstolen bemerket at forbudet mot å gå med korset var begrunnet med hensynet til helse og sikkerhet på en sykehusavdeling. Dette hensynet måtte ha større vekt enn de hensynene som var påberopt av arbeidsgiveren i forhold til den andre klageren, fru Eweida. Videre er dette et felt der nasjonale myndigheter må gis en bred skjønnsmargin.

Ms. Ladele og Mr. McFairlane hadde begge bedt om fritak for (eventuelt) å måtte medvirke til henholdsvis vielse av homofile og til å gi ekteskapsrådgivning til homofile par. Domstolen bemerket at konvensjonen gir nasjonale myndigheter en vid margin for skjønnsutøvelse med hensyn til å avveie ulike rettigheter som begge er beskyttet av konvensjonen. I denne saken var det tale om religionsfriheten opp mot homofiles rettigheter. På denne bakgrunn fant domstolen ikke at de nasjonale myndighetene hadde overskredet den skjønnsmarginen de her er gitt. I dommen vedr. Ms Ladele er dette uttrykt slik: ”Ms Ladele’s refusal was causing offence to at least two of her gay colleagues; Ms Ladele’s objection was based on her view of marriage, which was not a core part of her religion; and Islington’s requirement in no way prevented her from worshipping as she wished.”

Det kan gjelde deg neste gang. Våre vestlige samfunn er ved et veiskille.

Hva skal vi gjøre og hva må vi gjøre?

Vi bør hente inspirasjon fra England:
Foreningen Christian Concern er etablert for å gi støtte og ryggdekning til kristne som føler seg presset og alene når arbeidsgiver utsetter dem for press. Dens søsterorganisasjon Christian Legal Consern bistår kristne som blir sagt opp eller blir omplassert eller lignende.
I boken ”Magna Carta unravelled” (Magna Carta raknet, min oversettelse) som er gitt ut i 2015 i forbindelse med 800-årsjubilieet for frihetserklæringen Magna Carta, har fremstående representanter for Christian Consern, oppsummert utfordringer og muligheter i dag for kristne i Storbrittania. Jeg vil trekke ut noen av de punkter som de vektlegger.

Gjenoppdagelse av troen. Hver enkelt og fellesskapet må stadig gjenoppdage vår kristne tro og søke dypere i kildene og leve mer i kraft av Den Hellige Ånd. I vår kirke kan vi se frem til å få en klosterkommunitet som kan være et sentrum for fordypning.

Stå på sannheten
. Vi må våge å stå opp for sannheten, selv om det blir ubehagelig. Samtidig trenger vi som kristne i arbeidslivet og i det offentlige rom å stå i en kirke, et kristent fellesskap med en ledelse som gir oss trygg ryggdekning slik at vi ikke står alene. Tydelighet er omsorg.

Vinne språket tilbake
. Kristendommen har medført respekt for livet. Vi har grunn til å være stolte av det.
Kristne sannheter gir bedre samfunn for alle, fordi de er universelle. For eksempel vil det å følge en kristen samlivsnorm medføre stabilitet i samfunnet. På den annen side kan vi ved bruk av sunn fornuft (og forskning) påvise at å leve ut en liberal seksuell livsstil adskilt fra ansvar og adskilt fra en riktig sammenheng innenfor ekteskapet, fører til psykiske sår og skader i følelseslivet og medvirker til oppløsning av samfunnet. Som et resultat av promiskuitet, er seksuelt overførbare sykdommer av epidemisk omfang blant tenåringer.

Påvise at de fundamentale menneskerettighetene stammer fra kristen påvirkning:


  • Alle mennesker er likeverdige og av uendelig verdi for vi er skapt i Guds bilde – men det forutsetter en kjønnspolaritet
.
  • En jordisk konge er underlagt Guds bud, og er forpliktet til ikke å misbruke sin makt, men alltid lese Guds ord, (5. Mos. 17:19-20).
  • Kristendommen forutsetter en valgfrihet og er derfor grunnleggende for all religionsfrihet, i motsetning til Islam og også sekularismen. Vi står i en trekantstrid mellom kristendom, sekularisme og islam. De utgjør i realiteten tre konkurrerende trossamfunn.
-Religionsfrihet for den enkelte og frihet for uavhengige kirkesamfunn er nødvendig for å skape maktbalanse i samfunnet og dermed hindre vilkårlig maktutøvelse fra offentlig myndigheten.

Ta kampen for vår rett
. Vi kan ikke lenger velge å ligge stille. Av hensyn til oss selv og våre medkristne og våre medmennesker, må vi ikke tilpasse oss, men kreve å få praktisere vår religionsfrihet og fastholde vår rett til å si det som er sant også når noen synes det er ubehagelig.

Finne samarbeidspartnere. For å ha tyngde og slagkraft til å danne en felles front og en gjensidig støttegruppe tilsvarende det britiske Christian Consern med et kristent juridisk kontor, trenger vi å finne sammen med bibeltro kristne på tvers av konfesjonsgrensene. Kirkerådet i NKK oppfordres til å ta initiativ til dette.

Kristen i arbetslivet

Diakon og advokat Erik Matias Parmer

Önskar du att fler får läsa detta?

Facebooktwitterlinkedinmail